Beskøyter og biscotti

Nylig kom jeg, via Atlas Oscura (som har en fin gjennomgang) over det fantastiske Ship biscuit and salted beef research project. Kort sagt prøver de å finne ut hvordan maten på båter på 1600-tallet egentlig var. Og den var, som navnet tilsier mest skipskjeks og saltkjøtt. Skipskjeks? Nei, det er ikke det det heter, det heter beskøyter!

Oldest_ship_biscuit_Kronborg_DK_cropped
Verdens eldste beskøyt kan beskues på Museet for Søfart i Helsingør.  PAUL A. CZIKO / CC BY 2.5

Beskøyter er for meg et Donald-ord, en undergruppe av bok-ordene. Donald-ord er ord jeg har lært i Donald Duck-bladene, og det er faktisk ganske mange av dem som marketenterske og fusillade (Donald-pocket er også hvor min innsikt i klassisk russisk litteratur stammer fra.) Og jeg kan helt klart huske bildet hvor Donald har lidd skipsforlis, og sulter på en øde, og det eneste som flyter i land er en kasse med beskøyter – som er harde og helt uspiselige.

Beskøyter er brød bakt med vann og hvete- eller rugmel, og bakt til de er helt tørre. Selve ordet kommer fra nederlansk beschuit, som igjen kommer fra fransk bescuit, som er påvirket av det italienske biscotto, middelalderlatinsk biscoctum og latin bis coctus – og alt sammen betyr kokt to ganger. Og når noe er kokt (eller bakt) to ganger er det ganske tørt og holder seg ganske lenge. Det engelske ordet biscuit er også det samme.

Biscotti er den italienske versjonen av beskøyter, og ordet er det samme – kokt to ganger, biscotti er flertallsformen av biscotto. Nå for tiden er de få på de fleste kaffebarer her omkring: avlange tørre kjeks, ofte med nøtter eller mandler, og noen ganger dyppet i sjokolade. Og kakene er faktisk bakt to ganger, først som et slags brød, og deretter skåret i skiver og bakt igjen, slik at de er helt tørre.  Etter sigende kan de holde seg bra ganske lenge, men mange av de moderne oppskriftene inneholder fett og nøtter, og da holder de seg ikke så veldig lenge. Jeg pleier å lage en runde med biscotti til jul, men selv uten smør forsvinner de ganske raskt, og jeg mistenker at de ikke egentlig har så mye til felles beskøyter enn bakemetoden. Likevel kan jeg innbille meg et slags slektskap med mine forfedre på havet, der jeg dypper min søte biscotto i teen, slik de engang dyppet beskøyten i, hva nå de dyppet den i, for å gjøre den spiselig.

Verdens eldste beskøyt – eller beskøjt som der står på dansk – som også illustrerer denne posten, befinner seg på Skipsmuseet på Kronborg slott i Helsingør og er bakt i ca 1851-52, Om den er spiselig fremdeles vet jeg ikke.1

1 For Pratchett-nerdene kan jeg si at jeg alltid har innbilt meg at dwarf bread er en type beskøyt.

Advertisements

Sjibbolet: eller hvordan å uttale Landås riktig.

Ordet: Sjibbolet (norsk), shibboleth (engelsk), kjennetegn, passord

Den siste uken har det vært sykkel-VM i Bergen hvor løypen har gått opp den tidligere helt ukjente «Laksebakken». Til vanlig heter «Laksebakken» Landåslien, til den går over til å hete Sollien, og ligger, ikke på Laksevåg som man kanskje kunne vente, men på Landås.

Og Landås, hvordan sier du egentlig det? I Bergen og omegn er det vanlig å si /landås/ med en uttalt d, men en del av østlendingene som har kommentert sykkel-vm er ikke klar over dette, og uttaler det slik som man ville uttalt det om man fulgte vanlige uttaleregler, som /lannås/, uten uttalt -d-. Til deres forsvar skal det sies at nesten alle andre ord med -land- uttales som /lann/. Det eneste jeg kommer på nå som ikke gjør det er Lindås, som jeg også uttaler med en uttalt d.*

Men i stedet for å la meg irritere av disse østlenningenes (sic!) manglende kompetanse på uttalelse av bergenske stedsnavn, så har jeg gledet meg over at dette er et godt eksempel på et norsk sjibbolet.

Sjibbolet slik det brukes i dag kommer fra en historie fra Dommernes bok (12.6-7) i Det gamle testamentet: Gileadittene og efraimittene sloss, og gileadittene stengte vadestedene over Jordan for efraimittene. Hver gang det kom noen og ville over vadestedet, sa gileadittene «si sjibbolet!», men efraimittene kunne ikke si det, de sa /sibbolet/ i stedet, så da drepte de vedkommende. I følge historien døde 42 000 efraimitter under dette slaget. (Bibelen! Alltid oppbyggelig!)

Så slik som ordet brukes nå, bruker vi det når et ord, en frase eller en skikk kan skille en folkegruppe eller et sosialt lag fra hverandre – slik som vi skiller bergensere fra ikke-bergensere gjennom uttalen av «Landås». Wikipedia har en oversikt over anledninger hvor slike sjibboleter har blitt brukt for å skille en gruppe fra en annen, ofte i krigssammenheng.

Så den dagen Bergen endelig løsriver seg fra Østlandet, vet jeg hva vårt sjibbolet skal være.

* I tillegg sier jeg, og en stadig minskende gruppe bergensere /mender/ og / tender/ for «menn» og «tenner», men nå har folk begynt å le av meg når jeg sier det, så jeg mistenker det er på vei ut.

Pjekkert og jakke. Og pea-coat.

pjekkert pea coatDet er vinter og på tide å finne frem pjekkerten. En pjekkert er en kort, dobbeltknappet ulljakke med brede slag og vertikale stikklommer, alstå uten knapper eller glidelås. I utgangspunktet var den en jakke laget for marinen og hadde gjerne knapper med ankere på, men de fleste pjekkerter – min egen inkludert – er vanlige butikkjakker. I Norge kaller vi gjerne også pjekkert for losjakke (noen diskuterer om losjakker er kortere enn pjekkerter, jeg mener det).

Pjekkert er et fint ord, og kommer fra det nedertyske piejäcker (også funnet i varianter som pijjekker, pijjecker, pijjjakker og forskjellige sammensetninger av disse). Den første delen pie (pij, pee) beskriver tøyet jakken var laget av: et tykt grovt ullstoff. Pij skal visstnok også bli brukt om tøyet i munkehabitten.

Jakker(t)/jäcker/jekker (og ymse andre variasjoner) er selvsagt det samme som jakke. Jakke kommer fra fransk jacquet som er en diminutivsform for jaque. Ingen vet helt hvor det franske ordet kommer fra, noen har foreslått at det kommer fra navnet Jacques, fordi bøndene (jacquesene) bar denne typen klær, i motsetning til frakker Sannhetsgehalten i dette er jeg dog ganske så usikker på. Men til oss har det i alle fall blitt til jakke.

På engelsk heter pjekkert pea-coat. Fantasifulle mennesker har ment at det heter pea-coat fordi de som brukte dem – sjømenn altså – brukte dem når de var ute og seilte i pea-soup conditions, altså tåke tjukk som ertesuppe. Godt påfunn, men feil. Pjekkerten blir også kalt pilot jacket. Piloten det er snakk om er altså styrmannen på båten. På svensk heter det skapparskavaj, og vi har som sagt losjakke som et alternativt ord på norsk.

Sulamitt

Ordet: Sulamitt I dag bruker vi oftest ordet sulamitt i uttrykk som hele sulamitten og mener alle eller alt sammen.

Nylig tok koret mitt oppigjen en sang vi har sunget før, Brorson sin salme «Hvad est du dog skjøn», med melodi av Grieg, hvor det første verset er slik:
Hvad est du dog skjøn, ja skjøn,
Ja skjøn Du allerlifligste Guds Søn!
Du, min Sulamith, Sulamith. Ja mit,
Ja mit, alt, hvad jeg har er også dit.

Sist vi sang den gikk diskusjonen, hva var en sulamitt? For i denne betydningen kunne det slett ikke være alle sammen. Og det kunne heller ikke være en person fra Sula på Sunnmøre, som sunnmøringen vår foreslo, selv om de gjerne kaller seg sulamitter for alt jeg vet.

Etter det fulgte det det – som språknerd – som er den festligste emailvekslingen vi har hatt i koret, til slutt kom vi frem til en konklusjon. Ordet kommer fra en eldre oversettelse av Salomos høysang som lyder slik:

Vend om, vend om, Sulammit! Vend om, vend om, så vi får se på dig! – Hvad vil I se på Sulammit? – En dans som i Mahana’im!

I dagens oversettelse lyder det slik:

Snu deg, snu deg, du pike fra Sjulam,
snu deg, snu deg, så vi får se deg!»
«Hvorfor vil dere se på piken fra Sjulam
når hun svinger seg i de dansendes rekker?»

Salomos høysang er en poetisk dialog mellom en kvinne og elskeren hennes. I tradisjonen er elskeren Salomo (derav navnet Salomos høysang), og kvinnen er hun som i dagens oversettelse kalles «piken fra Sjulam», og som i den gamle versjonen ble kalt Sulammit.

I den kristne tradisjonen ble denne sangen tolket allegorisk (selvsagt), så elskeren var Kristus, og piken fra Sjulam var et bilde på hele det kristne folket, og på den måten ble sulamitt betegnelse på «alle».

Og «Hvad est du dog skjøn» blir å høre i St. Paul kirke 13. september. Gratis inngang blir det òg.

Kimsing og ravasje på Paradise Hotel

Her om dagen leste jeg om en ung dame som ikke fikk en jobb hun hadde søkt på fordi hun hadde tvitret at hun så på Paradise Hotel. Så jeg får håpe at sjefen min ikke leser dette, fordi jeg har også sett på Paradise Hotel. Om i likhet med Sylfest Lomheim, så gjør jeg det selvsagt mest for språkets skyld, og rare språklige formuleringer kommer i fleng, som Hun er litt jordnær lissom, mens jeg er mer sånn -down to earth har allerede gått seiersgang på facebook. Men ikke nok med det, jeg har en gang lært et nytt ord fra deltakerne på hotellet, og det skal man ikke kimse av.

Apropos, kimse betyr egentlig å kaste med nakken. Det er er beslektet med keiv (som i keivhendt), keitet og kink (sånn som du får i nakken og du må gå rundt keivhodet i en dag eller to), og kommer fra et germansk rot *ki.

Men tilbake til hva Paradise Hotel har lært med, nemlig ordet ravasje. Jeg må innrømme at det kommer fra den danske utgaven som ble sendt for en stund siden, men det er jo litt flaut å se programmet, så.. Men uansett, Paradise Hotel Danmark kom over skjermen og en blond pike fortalte at hun håpte å skape litt ravasje blant deltakerne. Litt hvavasje? Jeg skammet meg litt over å måtte ty til ordbøkene over språket til et menneske som var med i Paradise Hotel. Ja, jeg er en snobb. Ordet fins i Norsk riksmålsordbok, men det ser ut som det er lite brukt i norsk, både på nettet og i avisene. I dansk ser det ut som det er et marginalt mer brukt ord. Opprinnelig er ordet fransk; ravageødeleggelse, herjing.

At noen ønsker å skape rabalder på Paradise Hotell er vel ingen overraskelse, etter nøye studier av programmet (opptil flere minutter, hvorav 80% var fylt av ubehag og følelse av å være pinlig berørt på andres vegne), men hvilke offer gjør man ikke for uventete perler av lærdom?

Ansiennietet

Her om dagen satt jeg og skrev epost til mine håndlangere (altså kollokvieveilederne på norskkurset), og skulle skille mellom hvem av dem som hadde arbeidet for meg lengst – altså den som hadde lengst annsen anssenn annsenn annnnsssssnnnnitet … Og for første gang på ganske lenge var jeg i villrede om hvordan man egentlig staver det derre ordet som betyr tiden man har vært ansatt i en stilling eller embete.

Så til ordbøkene: Enkel eller dobbel n?, hvor mange s-er? og hva gjør den i-en der?

For ordens skyld det staves ansiennitet – og jeg vet at jeg ikke uttaler den i-en – gjør du?

Det hele ble mye klarere da jeg så den danske stavemåten, nemlig anciennitet – her kunne jeg tydeligere se det franske ancien – «gammel» – som ordet er avledet av. Mens de på dansk har beholdt den opprinnelige c-en, slik de pleier, har den blitt byttet ut med en s-på norsk. Det er ikke så ofte foretrekker dansk stavemåte, men i dette tilfellet kunne jeg nesten like det.

Skrø

Ordet: Skrø Å skrø betyr å harke eller hoste med eller opp slim, som substantiv kan det også være selve det opphostete slimet.

De aller fleste av de nye – eller gamle – ordene jeg finner, finner jeg helt tilfeldig mens jeg leiter etter noe annet. Så også med ordet skrø. Jeg syntes det var et praktisk ord, men da jeg prøvde å lansere det i vanlig dagligtale blant mine venner og kollegaer var det mange som sa ”æsj, så ekkelt”. Men jeg holder på at det er praktisk. Tørrhoste er jo et ord som allerede er i allmenn bruk, men hva er det motsatte? Våthoste? Nei, skrø! Og det er jo praktisk når man skal forklare legen sin hvordan man lå og hostet skrødde hele natten.

Ordet finnes både som verb – å skrø, skrør, skrødde, har skrødd
Og som substantiv: en skrø

Skrø er et dialektbasert ord og finnes i ulike varianter som å skry(d)a eller skrø(d)a (jeg er litt usikker på om den d-en faktisk blir uttalt, eller om den bare er en av de reint dekorative d-ene vi har på norsk).

Antakelig kommer ordet fra skrona eller skrøne (alt etter hvilken dialekt man snakker), fra en germansk opphavsord nemlig *skru – som betyr å gi en hes lyd, fra *skru har vi osgå fått ordet skråle. (Den lille stjernen ved *skru forteller oss at ordet ikke finnes nedskrevet noen steder, men etymologer tror at det må ha eksistert).

Men jeg har fått hostesaft, så jeg skrør ikke.