Albeit – og andre bokord (med tilhørende barndomstraumer)

Ordet: albeit – om enn, skjønt, selv om

Eksempel: It was an amazing computer, albeit expensive. Det var en fantatisk datamaskin, om enn dyr.

I går gikk jeg og hørte på podkasten Lexicon Valley med John McWhorter som fortalte at han var ganske gammel før han lærte at det engelske ordet albeit faktisk ikke blir uttalt /al-beit/ som han – og jeg – har sagt hele livet, men /al-be-it/. Jeg, i motsetning til ham, kan i alle fall unnskylde meg med at engelsk faktisk verken er morsmålet mitt,  ei heller et språk jeg har studert. Og ikke minst at engelsk uttale ikke gir mening er notorisk uforutsigbar for de uinvidde.

Albeit er for meg det jeg kaller et bokord – et ord jeg ikke har hørt sagt høyt, men bare har lest i bøker, og da blir uttalen sånn cirka det jeg ville uttalt etter de norske uttalereglene. På norsk er ei en diftong, og dermed tenker jeg at albeit må ha en diftong. Men det har det ikke siden det er en sammensetning av all be it, eller all(though) be it (that), hvor be er en konjunktiv, altså selv om det skulle være, eller noe sånt. Opprinnelig ble ordene skrevet hver for seg, men ble etterhvert oppfattet som et ord og ble dermed skrevet som et ord. Uttalen derimot, gjenspeiler opphavet.

Det at jeg oppfatter ei som en diftong, og ikke to atskilte vokaler, har jeg også gjort med ordet protein, en skam jeg fremdeles bærer med meg. En gang da jeg skulle si ordet høyt i en naturfagstime uttalte jeg det som /pro-tein/, og ikke /pro-te-in/  som er den gjengse uttalen. Jeg hadde jo til da bare lest ordet i bøker, og det er jo ingenting i skriftbildet som skulle tilsi at ordet skal uttales på en spesiell måte. På fransk setter de en aksent over e-en for å fortelle at det er noe greier med uttalen av den: protéine. På gresk, hvor kombinasjonen ei vanligvis uttales i, skriver man ordet, ikke bare en aksent, men også prikker over i-en for å vise at e og i skal uttales separat: πρωτεΐνη (proteïni)

Så hadde jeg vært gresk hadde jeg sluppet å føle meg ydmyket i den naturfagstimen for ikke å kunne uttale ordet riktig, til tross for at jeg fulgte reglene i norsk. Jeg tviler på at noen i klassen min husker dette feiltrinnet nå, men jeg (og min mor) gjør det fremdeles, og det den første gangen det å ha lest mye faktisk var en ulempe.

Så husk det neste gang noen uttaler et ord på en merkelig måte, det kan være tegn på at de bare har lest det, og man skal ikke klandre folk for å ha lest.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s