Beskøyter og biscotti

Nylig kom jeg, via Atlas Oscura (som har en fin gjennomgang) over det fantastiske Ship biscuit and salted beef research project. Kort sagt prøver de å finne ut hvordan maten på båter på 1600-tallet egentlig var. Og den var, som navnet tilsier mest skipskjeks og saltkjøtt. Skipskjeks? Nei, det er ikke det det heter, det heter beskøyter!

Oldest_ship_biscuit_Kronborg_DK_cropped
Verdens eldste beskøyt kan beskues på Museet for Søfart i Helsingør.  PAUL A. CZIKO / CC BY 2.5

Beskøyter er for meg et Donald-ord, en undergruppe av bok-ordene. Donald-ord er ord jeg har lært i Donald Duck-bladene, og det er faktisk ganske mange av dem som marketenterske og fusillade (Donald-pocket er også hvor min innsikt i klassisk russisk litteratur stammer fra.) Og jeg kan helt klart huske bildet hvor Donald har lidd skipsforlis, og sulter på en øde, og det eneste som flyter i land er en kasse med beskøyter – som er harde og helt uspiselige.

Beskøyter er brød bakt med vann og hvete- eller rugmel, og bakt til de er helt tørre. Selve ordet kommer fra nederlansk beschuit, som igjen kommer fra fransk bescuit, som er påvirket av det italienske biscotto, middelalderlatinsk biscoctum og latin bis coctus – og alt sammen betyr kokt to ganger. Og når noe er kokt (eller bakt) to ganger er det ganske tørt og holder seg ganske lenge. Det engelske ordet biscuit er også det samme.

Biscotti er den italienske versjonen av beskøyter, og ordet er det samme – kokt to ganger, biscotti er flertallsformen av biscotto. Nå for tiden er de få på de fleste kaffebarer her omkring: avlange tørre kjeks, ofte med nøtter eller mandler, og noen ganger dyppet i sjokolade. Og kakene er faktisk bakt to ganger, først som et slags brød, og deretter skåret i skiver og bakt igjen, slik at de er helt tørre.  Etter sigende kan de holde seg bra ganske lenge, men mange av de moderne oppskriftene inneholder fett og nøtter, og da holder de seg ikke så veldig lenge. Jeg pleier å lage en runde med biscotti til jul, men selv uten smør forsvinner de ganske raskt, og jeg mistenker at de ikke egentlig har så mye til felles beskøyter enn bakemetoden. Likevel kan jeg innbille meg et slags slektskap med mine forfedre på havet, der jeg dypper min søte biscotto i teen, slik de engang dyppet beskøyten i, hva nå de dyppet den i, for å gjøre den spiselig.

Verdens eldste beskøyt – eller beskøjt som der står på dansk – som også illustrerer denne posten, befinner seg på Skipsmuseet på Kronborg slott i Helsingør og er bakt i ca 1851-52, Om den er spiselig fremdeles vet jeg ikke.1

1 For Pratchett-nerdene kan jeg si at jeg alltid har innbilt meg at dwarf bread er en type beskøyt.

Advertisements

Albeit – og andre bokord (med tilhørende barndomstraumer)

Ordet: albeit – om enn, skjønt, selv om

Eksempel: It was an amazing computer, albeit expensive. Det var en fantatisk datamaskin, om enn dyr.

I går gikk jeg og hørte på podkasten Lexicon Valley med John McWhorter som fortalte at han var ganske gammel før han lærte at det engelske ordet albeit faktisk ikke blir uttalt /al-beit/ som han – og jeg – har sagt hele livet, men /al-be-it/. Jeg, i motsetning til ham, kan i alle fall unnskylde meg med at engelsk faktisk verken er morsmålet mitt,  ei heller et språk jeg har studert. Og ikke minst at engelsk uttale ikke gir mening er notorisk uforutsigbar for de uinvidde.

Albeit er for meg det jeg kaller et bokord – et ord jeg ikke har hørt sagt høyt, men bare har lest i bøker, og da blir uttalen sånn cirka det jeg ville uttalt etter de norske uttalereglene. På norsk er ei en diftong, og dermed tenker jeg at albeit må ha en diftong. Men det har det ikke siden det er en sammensetning av all be it, eller all(though) be it (that), hvor be er en konjunktiv, altså selv om det skulle være, eller noe sånt. Opprinnelig ble ordene skrevet hver for seg, men ble etterhvert oppfattet som et ord og ble dermed skrevet som et ord. Uttalen derimot, gjenspeiler opphavet.

Det at jeg oppfatter ei som en diftong, og ikke to atskilte vokaler, har jeg også gjort med ordet protein, en skam jeg fremdeles bærer med meg. En gang da jeg skulle si ordet høyt i en naturfagstime uttalte jeg det som /pro-tein/, og ikke /pro-te-in/  som er den gjengse uttalen. Jeg hadde jo til da bare lest ordet i bøker, og det er jo ingenting i skriftbildet som skulle tilsi at ordet skal uttales på en spesiell måte. På fransk setter de en aksent over e-en for å fortelle at det er noe greier med uttalen av den: protéine. På gresk, hvor kombinasjonen ei vanligvis uttales i, skriver man ordet, ikke bare en aksent, men også prikker over i-en for å vise at e og i skal uttales separat: πρωτεΐνη (proteïni)

Så hadde jeg vært gresk hadde jeg sluppet å føle meg ydmyket i den naturfagstimen for ikke å kunne uttale ordet riktig, til tross for at jeg fulgte reglene i norsk. Jeg tviler på at noen i klassen min husker dette feiltrinnet nå, men jeg (og min mor) gjør det fremdeles, og det den første gangen det å ha lest mye faktisk var en ulempe.

Så husk det neste gang noen uttaler et ord på en merkelig måte, det kan være tegn på at de bare har lest det, og man skal ikke klandre folk for å ha lest.

Sjibbolet: eller hvordan å uttale Landås riktig.

Ordet: Sjibbolet (norsk), shibboleth (engelsk), kjennetegn, passord

Den siste uken har det vært sykkel-VM i Bergen hvor løypen har gått opp den tidligere helt ukjente «Laksebakken». Til vanlig heter «Laksebakken» Landåslien, til den går over til å hete Sollien, og ligger, ikke på Laksevåg som man kanskje kunne vente, men på Landås.

Og Landås, hvordan sier du egentlig det? I Bergen og omegn er det vanlig å si /landås/ med en uttalt d, men en del av østlendingene som har kommentert sykkel-vm er ikke klar over dette, og uttaler det slik som man ville uttalt det om man fulgte vanlige uttaleregler, som /lannås/, uten uttalt -d-. Til deres forsvar skal det sies at nesten alle andre ord med -land- uttales som /lann/. Det eneste jeg kommer på nå som ikke gjør det er Lindås, som jeg også uttaler med en uttalt d.*

Men i stedet for å la meg irritere av disse østlenningenes (sic!) manglende kompetanse på uttalelse av bergenske stedsnavn, så har jeg gledet meg over at dette er et godt eksempel på et norsk sjibbolet.

Sjibbolet slik det brukes i dag kommer fra en historie fra Dommernes bok (12.6-7) i Det gamle testamentet: Gileadittene og efraimittene sloss, og gileadittene stengte vadestedene over Jordan for efraimittene. Hver gang det kom noen og ville over vadestedet, sa gileadittene «si sjibbolet!», men efraimittene kunne ikke si det, de sa /sibbolet/ i stedet, så da drepte de vedkommende. I følge historien døde 42 000 efraimitter under dette slaget. (Bibelen! Alltid oppbyggelig!)

Så slik som ordet brukes nå, bruker vi det når et ord, en frase eller en skikk kan skille en folkegruppe eller et sosialt lag fra hverandre – slik som vi skiller bergensere fra ikke-bergensere gjennom uttalen av «Landås». Wikipedia har en oversikt over anledninger hvor slike sjibboleter har blitt brukt for å skille en gruppe fra en annen, ofte i krigssammenheng.

Så den dagen Bergen endelig løsriver seg fra Østlandet, vet jeg hva vårt sjibbolet skal være.

* I tillegg sier jeg, og en stadig minskende gruppe bergensere /mender/ og / tender/ for «menn» og «tenner», men nå har folk begynt å le av meg når jeg sier det, så jeg mistenker det er på vei ut.

Gadarene – Grisene fra Gadara

Ordet: Gadarenehodestups

Da jeg kom over ordet gadarene /ˌgædəˈriːn/ hos en litt selvhøytidelig blogger (man kjenner jo lusen på gangen), ble jeg litt satt ut fordi ordet sa meg overhodet ingenting, og jeg skjønte heller ingenting av det ut av konteksten. Heldigvis for meg var det et  av den typen ord som gjør meg glad, siden det har sitt opphav i en historie i Bibelen, og jeg får en unnskyldning til å bruke en god stund på The Bible Gateway og jeg kan kose meg med Bibeloversettelser på mange språk og fra mange århundrer.

Ordene gadarene og like gadarene swine i betydningen å kaste seg hodestups utfor noe, gjerne med skjebnesvangert resultat. Det kommer fra nytestamentlig gresk Gadarenos  – innbygger i Gadara (og sikkert derfra via latin) og snek seg inn i engelsk på 1800-tallet, og det finnes blant annet hos Shelley og Kipling.

Og hvorfor gadarene og hva var disse gadarene swine? Jo, det kommer fra Matteus 8.28-33 og historien om Jesus som setter to menn fri fra onde ånder (en historie jeg ikke kan huske fra mine søndagsskoledager). Kort sagt går historien ut på at Jesus er i ute og går i området Gadara der gadarenerne bor, og der treffer han på to menn som er besatte av onde ånder. De to mennene er så voldsomme at ingen kan bruke veien forbi dem, der de har søkt ly blant gravene utenfor byen. Åndene som har besatt de to mennene sier til Jesus at dersom han driver dem ut av mennene, om han ikke kan være så snill å sende dem inn i en griseflokk i nærheten. Jesus gjorde som åndene ba om, og sendte dem inn i grisene, og griseflokken kastet seg straks hodestups utfor en fjellskrent.

Historien er ganske merkelig, vi får aldri vite hvordan det gikk med mennene som hadde vært besatte av demonene. Det vi derimot får vite er at når folket i Gadara får vite hva som har skjedd, ber de Jesus komme seg bort fra området deres. Ikke særlig hyggelig. Betyr det at de verdsatte en grisflokk høyere enn to menneskeliv?

Så nå gjelder det å finne en anledning hvor jeg kan bruke frasen «og så kastet de seg ut i det, som grisene fra Gadara».

 

 

Iwis

Neida, jeg er ikke helt død. Bare altfor slapp til å blogge. Men så heromdagen kom jeg over et ord jeg ikke skjønte. Det skjer jo med jevne mellomrom.

Jeg synger, som noen kanskje vet i et kor, og i år skal vi synge Benjamin Brittens Ceremony of Carols på julekonserten vår*. Tekstene i verket i hovedsakelig på engelsk skrevet i perioden fra 1500-tallet og fremover, og da er det selvsagt diskusjoner i koret om hvordan ting skal uttales – for jeg er faktisk ikke den eneste språknerden der, bare den som snakker mest. Engelsk er dog ikke mitt språk, men jeg ble likevel bedt om å lese opp teksten i til den ene sangen, slik at vi kunne bli enige om uttalen, det er greit at vi alle er enige om hva vi synger. Dirigenten vår mener mye om vokalplassering, for det er jo hun som vet hvordan ting blir pene, men vi mener jo mye om hvordan ting uttales. Heldigvis for oss visste ikke Britten så veldig mye om hvordan ting skulle uttales heller, så vi klarer nok å lure oss fra det meste, men dann og vann kommer det et ord som vi ikke kan. Og denne gangen var ordet som gjorde at jeg havnet på glattisen iwis.

Iwis kan være både substantiv, adjektiv og adverb, og betyr viss, visselig. Ordet kommer fra det gammelengelske gewis, som også finnes igjen i gammel- og middelhøytysk gewis og giwis, som er beslektet med vårt norske ord viss, altså sikker, bestemt. Dette ordet igjen beslektet med ordet vite.

Vite er et ord jeg liker. Ved siden av å like innholdet (hvem liker vel ikke viten?), så liker jeg også formen. Vite er et av de ordene som ikke har vanlig presensform med -r. De utenlandske studentene mine lager ofte ordet viter i presens, med det er jo feil, for presensformen er jo som vi alle vet, vet. Og hvorfor det? Jo fordi det er en preteritopresens. Den har preteritum-form, men presens pretydning. Den indoeuropeiske formen *waita er også en preteritopresens fra en en en perfektumform av en verbalform av *wey-d – «få øye på, se, finne». Og det du har sett eller funnet, det vet du!

*Konserten er 16. desember i St. Jakobs kirke.

Pjekkert og jakke. Og pea-coat.

pjekkert pea coatDet er vinter og på tide å finne frem pjekkerten. En pjekkert er en kort, dobbeltknappet ulljakke med brede slag og vertikale stikklommer, alstå uten knapper eller glidelås. I utgangspunktet var den en jakke laget for marinen og hadde gjerne knapper med ankere på, men de fleste pjekkerter – min egen inkludert – er vanlige butikkjakker. I Norge kaller vi gjerne også pjekkert for losjakke (noen diskuterer om losjakker er kortere enn pjekkerter, jeg mener det).

Pjekkert er et fint ord, og kommer fra det nedertyske piejäcker (også funnet i varianter som pijjekker, pijjecker, pijjjakker og forskjellige sammensetninger av disse). Den første delen pie (pij, pee) beskriver tøyet jakken var laget av: et tykt grovt ullstoff. Pij skal visstnok også bli brukt om tøyet i munkehabitten.

Jakker(t)/jäcker/jekker (og ymse andre variasjoner) er selvsagt det samme som jakke. Jakke kommer fra fransk jacquet som er en diminutivsform for jaque. Ingen vet helt hvor det franske ordet kommer fra, noen har foreslått at det kommer fra navnet Jacques, fordi bøndene (jacquesene) bar denne typen klær, i motsetning til frakker Sannhetsgehalten i dette er jeg dog ganske så usikker på. Men til oss har det i alle fall blitt til jakke.

På engelsk heter pjekkert pea-coat. Fantasifulle mennesker har ment at det heter pea-coat fordi de som brukte dem – sjømenn altså – brukte dem når de var ute og seilte i pea-soup conditions, altså tåke tjukk som ertesuppe. Godt påfunn, men feil. Pjekkerten blir også kalt pilot jacket. Piloten det er snakk om er altså styrmannen på båten. På svensk heter det skapparskavaj, og vi har som sagt losjakke som et alternativt ord på norsk.

Sulamitt

Ordet: Sulamitt I dag bruker vi oftest ordet sulamitt i uttrykk som hele sulamitten og mener alle eller alt sammen.

Nylig tok koret mitt oppigjen en sang vi har sunget før, Brorson sin salme «Hvad est du dog skjøn», med melodi av Grieg, hvor det første verset er slik:
Hvad est du dog skjøn, ja skjøn,
Ja skjøn Du allerlifligste Guds Søn!
Du, min Sulamith, Sulamith. Ja mit,
Ja mit, alt, hvad jeg har er også dit.

Sist vi sang den gikk diskusjonen, hva var en sulamitt? For i denne betydningen kunne det slett ikke være alle sammen. Og det kunne heller ikke være en person fra Sula på Sunnmøre, som sunnmøringen vår foreslo, selv om de gjerne kaller seg sulamitter for alt jeg vet.

Etter det fulgte det det – som språknerd – som er den festligste emailvekslingen vi har hatt i koret, til slutt kom vi frem til en konklusjon. Ordet kommer fra en eldre oversettelse av Salomos høysang som lyder slik:

Vend om, vend om, Sulammit! Vend om, vend om, så vi får se på dig! – Hvad vil I se på Sulammit? – En dans som i Mahana’im!

I dagens oversettelse lyder det slik:

Snu deg, snu deg, du pike fra Sjulam,
snu deg, snu deg, så vi får se deg!»
«Hvorfor vil dere se på piken fra Sjulam
når hun svinger seg i de dansendes rekker?»

Salomos høysang er en poetisk dialog mellom en kvinne og elskeren hennes. I tradisjonen er elskeren Salomo (derav navnet Salomos høysang), og kvinnen er hun som i dagens oversettelse kalles «piken fra Sjulam», og som i den gamle versjonen ble kalt Sulammit.

I den kristne tradisjonen ble denne sangen tolket allegorisk (selvsagt), så elskeren var Kristus, og piken fra Sjulam var et bilde på hele det kristne folket, og på den måten ble sulamitt betegnelse på «alle».

Og «Hvad est du dog skjøn» blir å høre i St. Paul kirke 13. september. Gratis inngang blir det òg.