Latinske ord på norsk og andre konflikter

Av og til blir latin-Klara og norsk-Klara uenige. I særdeleshet skjer dette når man har ord med latinsk opphav på norsk, og det har man jo mange av. Norsk-Klara er en god og velsosialisert norskfilolog/lærer som mener at utenlandske ord gjerne skal kan taes opp i norsk, men da må de skrives og bøyes i henhold til det norske mønsteret. Ja, jeg er en av de som synes at vi gjerne kan skrive sjåpping og sårri. Problemene oppstår da når det på norsk blir feil i forhold til hva det skulle være på latin. Og som god (nja, brukbar i alle fall) latinist, mener jeg jo at ting skal bøyes som på latin!

Jeg ser det av og til for meg, på den ene skulderen sitter Ivar Åsen, på den andre sitter Cicero. Hvem som er engel, og hvem som er djevel overlater jeg til andre å bestemme.

Case in point; Jeg satt og leste noe en av mine ærverdige (?) kollegaer hadde skrevet, og kom til setningen

Dette byggjer langt på veg på Kuhn sine sosiologiske og epistemologiske kriterium, eller såkalla fagmatriser, innafor eit vitskapleg paradigme (Kuhn 1970, 174).

Latin-Klara dro straks frem sin røde penn og rettet kriterium til kriteria, siden latinske intetskjønnsord får -a i flertall. Da jeg så nevnte dette til min kollega, ble han litt usikker, og som de gode filologene vi er løp vi straks til ordbøkene. Og helt riktig, for der det på bokmål heter

et kriterium, kriteriet, kriterier, kriteria /kriteriene

heter det på nynorsk

eit kriterium, kriteriet, kriterium, kriteria / kriterii

Dette følger den (helt ubøyelige som en annen venninne så gledesstrålende sa, da jeg konfronterte henne med kriterium) regelen om at nynorsk har stamme i ubøyd form i intetkjønn flertall. Stort opprør fra latin-Klara fulgte, man kan da ikke ha en latinsk entall -um endelse i flertall. det er jo bare fryktelig feil. Og kriterium er ikke stammen i ordet kriterium, det er det kriter- som er, burde da ikke hett kriter? Men det høres jo bare teit ut.

Det er vanskelig å være filolog i kamp med seg selv…